Det er en morsom reise å få seg en ny, altoppslukende hobby, hvor man må lære alt fra grunnen av. Det er også interessant å se hvordan man i oppstartfasen kan henfalle til selvpålagte dogmer, og deretter frigjøre seg fra dem.
Da jeg begynte med fotografering, og etter hvert fokuserte på landskapsfotografering, var det ut fra gleden ved å komme seg ut i frisk luft, og samtidig ha noe å konsentrere seg om, en misjon, en hensikt. I starten syklet jeg rundt med kameraet, og tok bilder av alt mulig. Det var morsomt, men jeg syntes ikke de fleste bildene ble spesielt bra. Noen hundre youtube-videoer senere, har jeg fått innprentet landskapsfoto-mindsettet, med kvalitet over kvantitet, fokus på å finne den beste komposisjonen, bruke masse tid på hver lokasjon etc. Dette gikk så langt at jeg begynte å stresse meg selv med å finne den perfekte komposisjonen, og at jeg nesten ble redd for å ta bilder i tilfelle jeg ikke hadde det perfekte lyset, de perfekte innstillingene og det perfekte motivet. Det beste ble det godes fiende!
Etter å ha sett en video fra en av mine store forbilder innenfor landskapsfoto, Thomas Heaton, klarte jeg å slappe mer av. Han sa noe sånt som "Gå ut, ta bilder, ha lave forventninger og ikke planlegg mer enn hvor du skal dra og hvilket vær du forventer". Hvilken rolle spiller det om jeg kommer hjem med det perfekte, prisvinnende bildet? Hele poenget er jo å ha det gøy, ta bilder, og lære noe nytt hver gang. Jeg hadde blitt for opphengt i selvpålagte forventninger, og mistet litt av gleden ved fotografering på veien. Heldigvis var det lett å finne den igjen, løsningen var bare å dra ut, ta bilder, kose seg uten for store ambisjoner.
Derfor dro jeg ut en kveld, sammen med familien, for å se på en vakker solnedgang fra Karihola, og ta noen bilder. Det var lystig prat, ingen forventninger, frisk luft og en nydelig forestilling i horisonten. Bedre enn dette blir det ikke!
Noen mobilbilder jeg tok på veien:
Solnedgangen var jo det opplagte hovedmotivet, så jeg klarte å finne en brukbar komposisjon. Dette er fokus/eksponerings-stacket av to bilder:
ISO 100, F11, 1/5s 28mm
Jeg er godt fornøyd med eksponeringen, og komposisjonen får en god balanse mellom de to hovedelementene i forgrunnen, i tillegg til at sjøen i forgrunnen gir en skrå linje som leder øynene fram mot solen.
Det siste bildet var jeg ikke fullt så heldig med, det ble tatt litt i full fart, håndholdt og på auto ISO og ble dermed ganske kornete. Jeg klarte å fjerne en god del i etterbehandlingen men skarpheten ble så som så.
Det jeg likevel liker med dette er kontrasten til det forrige bildet. Fra solnedgangen med et vell av farger og lys, til det mer blodfattige, dystre uttrykket i det siste, hvor solen har gått ned, bølgene begynner å slå og natten tar over.
ISO 6400, F5.6, 1/80 sek, 122mm
Selv om dette bildet ikke er perfekt, har det gitt meg en ide til noe jeg kan jobbe med. Noen sa en gang at å fotografere solnedganger er som å score på åpent mål. I så fall bør det som skjer etter solnedgangen være noen hakk vanskeligere, men ha minst like stort potensiale. Og om det er noe vi har plenty av her på Nordmøre, så må det være mørke, dystre, våte, brutale naturkrefter. Jeg gleder meg til å fange disse med kameraet framover!
Comments